Pinealon i forskningen: hva EDR-studiene viser
Dr. Sieglinde Klaus
Vitenskapelig redaksjon · Bergdorf Bioscience
Dr. Sieglinde Klaus
Vitenskapelig redaksjon · Bergdorf Bioscience
Dr. Sieglinde Klaus
Vitenskapelig redaksjon · Bergdorf Bioscience
Pinealon-peptidet er et syntetisk tripeptid bygd opp av glutaminsyre, asparaginsyre og arginin, med sekvensen Glu-Asp-Arg eller EDR. De mest informative funnene: humane nerveceller fra hudfibroblaster fra eldre donorer dannet under EDR 28 prosent flere primære neuritter og 46 prosent større samlet lengde. I 5xFAD-musemodellen økte spinetettheten. Avkom av metioninbelastede rotter fant plattformen tidligere i vannlabyrinten, og i hypoksimodeller endret EDR caspase-3 og cytokiner. I tillegg kommer fire humane rapporter, blant annet undersøkelser med 150 yrkessjåfører og 110 pasienter. Dataene kommer fra cellekulturer, dyr og humane celler. Pinealon som EDR-forskningspeptid
Hovedfunnene i korte trekk:
I den eksperimentelle litteraturen betegner Pinealon tripeptidet Glu-Asp-Arg. E, D og R er enbokstavssymbolene for glutaminsyre, asparaginsyre og arginin; EDR er kortformen for sekvensen. De 28 originalarbeidene med EDR-spesifikke data måler ROS, celledød, DNA-binding, serotoninekspresjon, neurittlengde, spines, LTP, svømmetider, caspase-3, cytokiner og biologiske aldersparametere. En kort definisjon og stoffets plassering står i Pinealon-leksikonet.
Nivåene holdes atskilt: en celleanalyse svarer på et annet spørsmål enn en vannlabyrint, og en spinetetthet er ikke en hukommelsestest. Listen nedenfor ordner endepunktene og modellene:
Pinealon er ikke det samme som Epitalon, Vesugen, Pineamin eller Cortexin. Epitalon omtales i litteraturen som AEDG, Vesugen som KED, og begge har andre sekvenser. Pineamin er et pinealt peptidpreparat, Cortexin et preparat fra storhjernebarken hos storfe. Et PubMed-treff på DREL fra Jiuzao gjelder også et annet stoff. Den som overfører data fra ett preparat til et annet, mister koblingen til stoffet som faktisk ble undersøkt.
I 2024 økte EDR primære neuritter i humane kortikale nevroner med 28 prosent og den samlede lengden av dendrittene med 46 prosent. Kraskovskaya og medarbeiderne arbeidet med celler som var omprogrammert direkte til nevroner fra hudfibroblaster fra tre kvinnelige donorer (61, 66 og 68 år). Eksponeringen var 10 mikrogram per milliliter daglig i ti dager etter nevronal differensiering. Analysen ble gjort på MAP2-fargede konfokalbilder med NeuronStudio. Kraskovskaya et al., 2024
De primære neurittene økte fra 4,59±0,3 til 5,87±0,5 (p=0,0208), og den samlede lengden av dendrittene økte med 46 prosent (p=0,0332). EDR, KED og AEDG ble testet hver for seg mot ubehandlede celler. AEDG (+34 prosent, p=0,0046) og KED (+32 prosent, p=0,0093) var sterkere enn EDR når det gjaldt primære neuritter.
Ikke alle målingene i denne studien var positive. DNA-skademarkøren 8-OHdG/DAPI falt numerisk fra 0,40±0,04 til 0,31±0,03, men nådde ikke statistisk signifikans med p=0,0566. Forfatterne omtaler reduksjonen enkelte steder som signifikant; p-verdien bærer ikke det. Dette er en trend, ikke dokumentert DNA-beskyttelse. Heller ikke mitokondrie- og lysosomaktiviteten eller cellealdringsmarkørene p16 og Lamin B1 endret seg signifikant. Kraskovskaya et al., 2024
Andre celle- og vevsmodeller viser hvor sterkt resultatet avhenger av alder og vev. I organotypiske hudeksplantater fra unge rotter fremmet tripeptidet T-33, altså Glu-Asp-Arg, proliferasjonen; i eksplantater fra eldre rotter var denne effekten ikke uttalt, der virket T-38, altså Lys-Glu-Asp. Proliferasjonen økte gjennom lavere apoptose, målt ved p53. Voicekhovskaya et al., 2012 I en organotypisk pinealkultur stimulerte AEDG og KED proliferasjonsmarkøren Ki-67; EDR påvirket verken Ki-67 eller apoptosemarkøren AIF. Khavinson et al., 2011
I 5xFAD-musemodellen økte EDR den samlede spinetettheten på CA1-nevroner fra 11,31±0,36 til 12,64±0,31 per 10 mikrometer dendritt (p=0,039). Den elektrofysiologiske langtidspotenseringen (LTP) endret seg derimot ikke signifikant. Khavinson og medarbeiderne behandlet 5xFAD- og 5xFAD-M-mus i to måneder intraperitonealt med EDR eller KED. Ti dyr per gruppe ble undersøkt, fem per kjønn. Hippocampale snitt ble undersøkt med elektrofysiologisk LTP-måling og konfokal morfometri av CA1-spines; dosen var 400 mikrogram per kilogram daglig. Khavinson et al., 2021 To andre spine-modeller utfyller bildet: I en Aβ-synaptotoksisitetskultur økte EDR 200 ng/ml mushroom-spines med 71 prosent, KED med 20 prosent. Kraskovskaya et al., 2017 I YAC128-Huntington-modellen var spinetettheten redusert fra 8,4±0,7 til 5,5±0,4 per 10 mikrometer (−34 prosent); EDR 200 ng/ml løftet den til villtypenivå, uten statistisk signifikans. Khavinson et al., 2017
Kombinasjonen er opplysende: én strukturell måling ble bedre, én funksjonell ble ikke det. Flere spines betyr ikke automatisk sterkere synaptisk overføring. Omvendt utelukker en uendret LTP ikke en strukturell effekt. Den som ut fra tettheten alene trekker den slutningen at kognisjonen er bedre, hopper over nettopp det trinnet studien lar stå åpent.
Den in silico-analysen gir en hypotese, ikke en måling av genregulering. For undergruppene av spine-former er prosenttallene i teksten ikke gjennomgående konsistente; for vurderingen er den robuste samlede tettheten og det klare nullfunnet for LTP et bedre grunnlag.
I 2025 ble figurpanelene 5 og 8 i arbeidet rettet. De var opprinnelig identiske, men merket ulikt. Forfatterne oppgir at konklusjonene står uendret. Dette er en bildekorreksjon, ikke en tilbaketrekking av studien. Korreksjon 2025
I 2012 fant avkom av metioninbelastede mødre plattformen raskere på den andre treningsdagen hvis de hadde fått Pinealon gjennom moren: 137 sekunder mot 170 sekunder (p<0,05). Kontrollgruppen trengte 112 sekunder. I det femte læringsforsøket forsvant gruppeforskjellen. Arutjunyan og medarbeiderne ga Pinealon på fem dager før metioninbelastningen med 10 µg/kg i.p.; de undersøkte seks kull per gruppe og 23 unge dyr per gruppe i Morris-vannlabyrinten. Atferdstestene fant sted i en alder av 45 dager, og de isolerte lillehjernenevronene stammet fra 10 dager gamle avkom. Arutjunyan et al., 2012
Den andre delen av studien handler om oksidativt stress. Etter en ekstra H2O2-belastning lå de propidiumjodid-positive cellene på 7,0±0,9 prosent i stedet for 17,7±2,1 prosent, og DCF-fluorescensen som indikator på oksidativt stress på 108,6±4,1 i stedet for 158,7±3,8 (p<0,05 i begge tilfeller). Det basale DCF-signalet skilte seg derimot ikke vesentlig (54,2 mot 51,6). Det positive funnet gjelder reaksjonen på en ekstra påvirkning, ikke hvilenivået.
To begrensninger: For det første forble homocystein forhøyet i plasma. Pinealon endret i denne modellen ikke utløseren, men en del av konsekvensene. For det andre er svømmehastigheten en mulig konfunderende faktor for søketiden; en forskjell i svømmeatferd kan gi inntrykk av en læringsdefekt eller forsterke den. De tidlige gjennomkjøringene viser en fordel ved å finne plattformen, den femte viser den ikke lenger. Mønsteret taler for en raskere tidlig tilpasning, ikke for varig bedre læringsevne.
Et andre hypoksieksperiment utfyller dette funnet. I en modell med hypobar hypoksi viste Pinealon den sterkeste antihypoksiske effekten blant fire korte peptider. Forfatterne fører den mindre tilbake til en direkte hemming av ROS-økningen enn til stimulering av kroppens egne antioksidantsystemer og en mulig begrensning av NMDA-eksitotoksisitet. Kozina, 2008 Hos hunnrotter med metioninbelastning korrigerte Pinealon dessuten den forstyrrede døgnrytmen av norepinefrin i den mediale preoptiske hypothalamus. Korenevskii et al., 2014
Cellestudiene viser ikke et entydig antioksidantbilde: I én modell begrenset EDR ROS og nekrotisk celledød, i en annen økte det det intracellulære ROS-nivået, men senket andelen døde nevroner. Arbeidet fra 2011 undersøkte Pinealon i lillehjernens granulaceller, nøytrofile celler og PC12-celler under oksidativt stress. Det ble målt akkumulering av reaktive oksygenforbindelser, propidiumjodid som markør for nekrotisk celledød, tidsforløpet for ERK1/2-aktivering og cellecyklusfordelingen. Pinealon begrenset ROS og nekrotisk celledød konsentrasjonsavhengig. ERK1/2-aktiveringen kom forsinket. Cellecyklusendringene vedvarte ved konsentrasjoner der ROS- og celledødseffektene allerede var mettet. Khavinson et al., 2011
Den tidsmessige adskillelsen taler for minst to prosesser: Ved en uspesifikk stressrespons ville ROS-fall, celledødsbeskyttelse og ERK1/2-aktivering mettes samtidig; cellecykluseffekten fortsetter likevel å øke. Den beviser imidlertid ikke en DNA-mekanisme; den genomiske forklaringen er en avledning fra funnene, ikke en direkte målt målstruktur.
Det andre arbeidet fra 2008 setter spørsmålstegn ved bildet av et rent antioksidant. Pinealon, Vesugen, Vilon og Epitalon viste ingen direkte antioksidantaktivitet in vitro. De begrenset likevel lipidperoksidasjonen i humane lipoproteiner, antagelig ved å endre strukturen deres, og økte stabiliteten til røde blodceller mot osmotisk hemolyse. Samtidig steg det stasjonære intracellulære ROS-nivået, mens andelen døde celler i nevronpopulasjonen falt; Epitalon var unntaket. Kozina et al., 2008
Pinealon er ikke et klassisk antioksidant. Dataene taler for en modulering av stress- og overlevelsesveier; et forhøyet ROS-nivå kan i cellekultur være et tilpasningssignal. Det forklarer de motstridende ROS-funnene. Studien er bare tilgjengelig som abstrakt; konsentrasjoner og celleopprinnelse kan ikke kontrolleres ut fra den.
Tre uavhengige metoder støtter en direkte vekselvirkning mellom EDR og DNA: kjernelokalisering i HeLa-celler, fysisk binding til den store furen og en dockingmodell for serotoninsyntesen. En regulering av gener i den levende hjernen er dermed ikke bevist. Fedoreyeva og medarbeiderne merket EDR med FITC og fant fluorescensen også i cellekjernen i HeLa-celler. Umerkede peptider slukket fluorescensen fra oligonukleotider sekvens- og metyleringsavhengig; for Pinealon beskriver forfatterne en preferanse for CAG-holdige sekvenser. Fedoreyeva et al., 2011
Biofysikken fra 2019 går et skritt videre. Silanteva og medarbeiderne undersøkte EDR-DNA-vekselvirkningen med spektroskopi, NMR, viskosimetri og molekyldynamikk. Ifølge arbeidet trenger EDR delvis inn i den store furen i DNA og påvirker først og fremst atomene N7 og O6 i guanin. Magnesiumioner fremmer bindingen ved å skjerme de negativt ladede fosfatgruppene i DNA; denne effekten består også i saltløsning. Silanteva et al., 2019
Arbeidet kommer fra en uavhengig fysikergruppe ved Statsuniversitetet i St. Petersburg, ikke fra det gerontologiske nettverket. Det viser en fysisk binding, ikke en biologisk konsekvens. Om den finner sted i cellekjernen under fysiologiske forhold, og hvilke gener som er berørt, står åpent. En tredje bindingsstudie viste en sekvensspesifikk binding til FITC-merkede hvetehistoner. Fedoreyeva et al., 2013 I en in silico-sammenligning av 26 korte peptider hadde EDR dessuten den beste ICM-scoren på LAT1 (−45,32). Khavinson et al., 2023
En tredje byggestein handler om serotonin. I aldrende kulturer av hjernebarkceller stimulerte EDR og KED ekspresjonen av serotonin. Ved molekylær docking fant forfatterne en komplementær CCTGCC-sekvens i genet for 5-tryptofanhydroksylase, det sentrale enzymet i serotoninsyntesen. De tolker funnet som epigenetisk regulering av serotoninsyntesen og som et tegn på neuro- og geroprotektiv aktivitet. Khavinson et al., 2014
Cellekultur og docking forblir to nivåer: en økt serotoninekspresjon erstatter ikke en måling i det levende dyret. Mellom binding og effekt ligger opptak, fordeling, konsentrasjon på målstedet, kromatinbinding og transkripsjonsendring; ingen av disse trinnene er fullt ut målt for Pinealon i hjernen.
I hypoksi- og hypotermimodeller endrer Pinealon nevrotransmittere, cytokiner og caspase-3; funnene er positive, men blandede. Hos 18 måneder gamle rotter økte Pinealon og Cortexin de adrenerge mediatorene under akutt hypobar hypoksi; under mild hypotermi steg serotoninet i hjernebarken. Cortexin virket sterkere enn Pinealon på radikalprosesser og caspase-3. Mendzheritsky og medarbeiderne sammenlignet de to preparatene i en belastningsmodell, ikke i en hukommelsestest. Mendzheritsky et al., 2015 I metabolske modeller påvirket Pinealon ekspresjonen av Grin1, Grin2b og Grin2d hos diabetiske rotter; 100 ng/kg var gunstigst. Karantysh et al., 2020 Et konferansebidrag rapporterer lignende fordeler for SOD1, GPX4 og GSR. Fomenko et al., 2020
Et oppfølgingsarbeid undersøkte gamle rotter under akutt hypoksisk hypoksi. Pinealon ble knyttet til reduserte nevroinflammatoriske reaksjoner og til fremming av nevrogenesen; Cortexin senket den apoptotiske aktiviteten, men lot interleukin-6 være forhøyet. Forfatterne beskriver Pinealon-funnene som en tilnærming til et referansenivå. Mendzheritsky et al., 2014 Et tredje arbeid sammenlignet ung og gammel: Under hypoksi forbedret Pinealon læringsevnen i Morris-labyrinten hos unge og gamle rotter mer enn Cortexin, ledsaget av regionale endringer i caspase-3-aktiviteten i hjernebarken og hjernestammen. Mendzheritsky et al., 2013
Et fjerde eksperiment viser grensene. Før en carotisokklusjon forbedret Pinealon overlevelsesraten hos gamle rotter. Atferdsparameterne var blandede, og caspase-3-aktiviteten steg moderat, både hos sham-opererte dyr og i okklusjonsmodellen. Mendzheritsky et al., 2011 Caspase-3 er ikke en entydig beskyttelsesmarkør: Avhengig av region stiger eller faller aktiviteten; en enkeltverdi beviser ikke nevrobeskyttelse.
Samlet flytter Pinealon nevrotransmittere, cytokiner og apoptotiske markører. Effektstørrelser mangler i abstraktene, gruppestørrelser rapporteres ikke gjennomgående, og flere arbeider kommer fra samme gruppe. Det positive læringsfunnet hos gamle rotter rekker likevel ut over cellekulturen.
Fire humane rapporter mellom 2012 og 2016 undersøkte Pinealon-holdige preparater hos yrkessjåfører, ansatte i lokomotivbesetninger og eldre pasienter. De rapporterer gunstigere adaptasjons- og aldersparametere, men isolerer ikke EDR. Den største undersøkelsen omfattet 150 mannlige yrkessjåfører og 150 mannlige metallhåndverkere som sammenligningsgruppe. Hos sjåførene dominerte yrkesbetinget ustabile psykiske tilpasningsmønstre og grensetilstander. Bruken av bioregulerende peptider forbedret psykoemosjonelle indekser og stressresistens og senket risikoen for yrkesbetingede grensetilstander (p<0,001 til 0,05). Den beste effekten kom ved kombinert tilførsel av flere cytogener, særlig Pinealon pluss Vesugen. Bashkireva og Artamonova, 2012
Det andre større arbeidet undersøkte 110 personer i ulike aldersgrupper og sammenlignet flere geroprotektive metoder: tørre karbondioksidbad, hyperbar oksygenering, terapeutisk massasje og oligopeptidpreparater med Vesugen og Pinealon. Den sterkeste positive virkningen på biologiske aldersparametere hadde den kombinerte bruken av de to oligopeptidkompleksene. Massasje og oligopeptider var sikrest med hensyn til biokjemiske og immunologiske parametere; karbondioksidbadene og den hyperbare oksygeneringen hadde begrensninger og kontraindikasjoner. Myakotnykh et al., 2016
De to mindre rapportene utfyller bildet. Nazimko og medarbeiderne beskrev ansatte i lokomotivbesetninger som i to uker fikk et oralt kapselpreparat betegnet som Pinealon; det ble rapportert gunstigere parametere for biologisk alder og adaptive reaksjoner, uten opplysninger om gruppestørrelse, randomisering eller kontroll. Nazimko et al., 2012 Meshchaninov og medarbeiderne undersøkte personer i alderen 41 til 83 år med kronisk polymorbiditet og organisk hjernesyndrom i remisjon. De biologiske aldersparameterne var gunstigere, sterkere for Vesugen; samtidig viste det seg en prooksidativ aktivitet og færre CD34-positive blodceller. Abstraktet nevner 32 personer, men lister opp 18 menn og 12 kvinner. Meshchaninov et al., 2015
De fire arbeidene er humane observasjoner med begrenset beviskraft; ingen beskriver en placebokontrollert tilførsel av Pinealon alene. Effektstørrelser, randomisering og identiteten til materialet som ble gitt, er ikke gjennomgående dokumentert i abstraktene. CD34-nedgangen er et påfallende laboratoriefunn; ut fra et abstrakt begrunner den ikke en klinisk bekreftet benmargstoksisitet. Et primatfunn og et preprint utfyller bildet: Hos to rhesusaper forkortet Pinealon lærings- og reaksjonstiden; Kuznetsova et al., 2019 et preprint med fem mus per gruppe fant en ikke-signifikant trend mot bedre arbeidshukommelse. Marín-Jerez et al., 2026
ClinicalTrials.gov ga 25. oktober 2026 ingen passende registrert intervensjon for «Pinealon» og «EDR peptide». Søket etter «Glu-Asp-Arg» ga ett irrelevant treff om aminosyreblandinger. Et navnesøk er ikke bevis for at det ikke finnes human forskning; det viser likevel at en registrert kontrollert EDR-studie ikke kan finnes i dette datamaterialet.
Pinealon er tripeptidet Glu-Asp-Arg. Beslektede preparater skiller seg i sekvens, lengde eller opprinnelse; det avgjør hvilke studier som hører til stoffet. Allerede en annen aminosyre endrer ladning, bindingsatferd og stabilitet. Listen nedenfor ordner de viktigste avgrensningene:
For klassifiseringen teller sekvensen, ikke den felles omtalen. Arbeidene fra 2021 og 2024 undersøkte EDR, KED og AEDG hver for seg; det er et godt eksempel på hvordan beslektede peptider holdes rent atskilt. En lignende lengde innebærer ikke en felles virkning, og en felles omtale innebærer ikke at data kan overføres.
Pinealon-forskningen peker i en konsistent retning på tvers av modellene: Under eksperimentelt stress begrenser EDR celledød, fremmer dannelsen av nevronale utløpere, øker spinetettheten i en Alzheimer-musemodell og binder til DNA. Det funksjonelle humane nivået mangler. Formuleringen er bevisst positiv og samtidig presis: De prekliniske funnene er konsistente, men ikke bevis på effekt hos mennesker.
Tre punkter er viktige: En stor del av arbeidene kommer fra St. Petersburg-nettverket rundt Khavinson og Mendzheritsky; DNA-biofysikken fra 2019 kommer fra en uavhengig fysikergruppe. Uavhengige replikasjoner mangler. Gruppene er små, flere arbeider er bare tilgjengelige som abstrakt, og data om opptak, fordeling og eksponering i hjernen mangler.
Som forskningsmateriale tilbys Pinealon som et 10 mg-produkt i hetteglass. Studiepreparatene er ikke automatisk identiske med dette materialet; batch, renhet og formulering er egne størrelser. Opplysninger om lagring eller rekonstitusjon kan ikke utledes av studiene som er vurdert her. Til ren omregning av masse og volum står Pinealon-kalkulatoren til rådighet; en doseringsanvisning er ikke knyttet til den. Produktopplysninger og hetteglass beskriver materialet som tilbys.
Neste skritt ville være en uavhengig replikasjon med forhåndsdefinerte endepunkter, en dose-respons-kurve i humane nevroner og en kontrollert humanstudie med et funksjonelt endepunkt. Inntil da forblir Pinealon et preklinisk undersøkt peptid med et konkret morfologisk signal og et åpent klinisk spørsmål.
Studiene rapporterer mindre oksidativt stress i cellemodeller, flere neuritter i humane induserte nevroner, høyere spinetetthet i 5xFAD-modellen og gunstigere læringsverdier i hypoksimodeller. En funksjonell nytte hos mennesker er dermed ikke dokumentert.
Ikke i klassisk forstand. I én cellemodell begrenset EDR ROS og nekrotisk celledød; i en annen økte det det intracellulære ROS-nivået og senket samtidig andelen døde nevroner. Dataene taler for en modulering av stress- og overlevelsesveier, ikke for enkel innfanging av frie radikaler.
Ja, fire humane rapporter fra 2012 til 2016, blant annet 150 yrkessjåfører og 110 pasienter. Flere undersøkte kombinasjoner av Pinealon og Vesugen. En placebokontrollert studie av isolert EDR kan ikke finnes.
Nei. Funnene kommer fra humane celler i kultur og fra musemodeller. De viser en strukturell effekt på nevronale utløpere, ikke beskyttelse mot en human sykdom. For nevrobeskyttelse ville det kreves kontrollerte studier med funksjonelle endepunkter.
Produktsiden om Pinealon beskriver 10 mg-materialet som tilbys og hetteglassene. For den vitenskapelige vurderingen er originalarbeidene som er lenket nedenfor, avgjørende; produktsiden er ikke en studie.
Kun til forskningsformål. Ikke beregnet på menneskelig konsum. Vitenskapelig redaksjon: Dr. Sieglinde Klaus
Pinealon-peptidet er et syntetisk tripeptid bygd opp av glutaminsyre, asparaginsyre og arginin, med sekvensen Glu-Asp-Arg eller EDR. De mest informative funnene: humane nerveceller fra hudfibroblaster fra eldre donorer dannet under EDR 28 prosent flere primære neuritter og 46 prosent større samlet lengde. I 5xFAD-musemodellen økte spinetettheten. Avkom av metioninbelastede rotter fant plattformen tidligere i vannlabyrinten, og i hypoksimodeller endret EDR caspase-3 og cytokiner. I tillegg kommer fire humane rapporter, blant annet undersøkelser med 150 yrkessjåfører og 110 pasienter. Dataene kommer fra cellekulturer, dyr og humane celler. Pinealon som EDR-forskningspeptid
Hovedfunnene i korte trekk:
I den eksperimentelle litteraturen betegner Pinealon tripeptidet Glu-Asp-Arg. E, D og R er enbokstavssymbolene for glutaminsyre, asparaginsyre og arginin; EDR er kortformen for sekvensen. De 28 originalarbeidene med EDR-spesifikke data måler ROS, celledød, DNA-binding, serotoninekspresjon, neurittlengde, spines, LTP, svømmetider, caspase-3, cytokiner og biologiske aldersparametere. En kort definisjon og stoffets plassering står i Pinealon-leksikonet.
Nivåene holdes atskilt: en celleanalyse svarer på et annet spørsmål enn en vannlabyrint, og en spinetetthet er ikke en hukommelsestest. Listen nedenfor ordner endepunktene og modellene:
Pinealon er ikke det samme som Epitalon, Vesugen, Pineamin eller Cortexin. Epitalon omtales i litteraturen som AEDG, Vesugen som KED, og begge har andre sekvenser. Pineamin er et pinealt peptidpreparat, Cortexin et preparat fra storhjernebarken hos storfe. Et PubMed-treff på DREL fra Jiuzao gjelder også et annet stoff. Den som overfører data fra ett preparat til et annet, mister koblingen til stoffet som faktisk ble undersøkt.
I 2024 økte EDR primære neuritter i humane kortikale nevroner med 28 prosent og den samlede lengden av dendrittene med 46 prosent. Kraskovskaya og medarbeiderne arbeidet med celler som var omprogrammert direkte til nevroner fra hudfibroblaster fra tre kvinnelige donorer (61, 66 og 68 år). Eksponeringen var 10 mikrogram per milliliter daglig i ti dager etter nevronal differensiering. Analysen ble gjort på MAP2-fargede konfokalbilder med NeuronStudio. Kraskovskaya et al., 2024
De primære neurittene økte fra 4,59±0,3 til 5,87±0,5 (p=0,0208), og den samlede lengden av dendrittene økte med 46 prosent (p=0,0332). EDR, KED og AEDG ble testet hver for seg mot ubehandlede celler. AEDG (+34 prosent, p=0,0046) og KED (+32 prosent, p=0,0093) var sterkere enn EDR når det gjaldt primære neuritter.
Ikke alle målingene i denne studien var positive. DNA-skademarkøren 8-OHdG/DAPI falt numerisk fra 0,40±0,04 til 0,31±0,03, men nådde ikke statistisk signifikans med p=0,0566. Forfatterne omtaler reduksjonen enkelte steder som signifikant; p-verdien bærer ikke det. Dette er en trend, ikke dokumentert DNA-beskyttelse. Heller ikke mitokondrie- og lysosomaktiviteten eller cellealdringsmarkørene p16 og Lamin B1 endret seg signifikant. Kraskovskaya et al., 2024
Andre celle- og vevsmodeller viser hvor sterkt resultatet avhenger av alder og vev. I organotypiske hudeksplantater fra unge rotter fremmet tripeptidet T-33, altså Glu-Asp-Arg, proliferasjonen; i eksplantater fra eldre rotter var denne effekten ikke uttalt, der virket T-38, altså Lys-Glu-Asp. Proliferasjonen økte gjennom lavere apoptose, målt ved p53. Voicekhovskaya et al., 2012 I en organotypisk pinealkultur stimulerte AEDG og KED proliferasjonsmarkøren Ki-67; EDR påvirket verken Ki-67 eller apoptosemarkøren AIF. Khavinson et al., 2011
I 5xFAD-musemodellen økte EDR den samlede spinetettheten på CA1-nevroner fra 11,31±0,36 til 12,64±0,31 per 10 mikrometer dendritt (p=0,039). Den elektrofysiologiske langtidspotenseringen (LTP) endret seg derimot ikke signifikant. Khavinson og medarbeiderne behandlet 5xFAD- og 5xFAD-M-mus i to måneder intraperitonealt med EDR eller KED. Ti dyr per gruppe ble undersøkt, fem per kjønn. Hippocampale snitt ble undersøkt med elektrofysiologisk LTP-måling og konfokal morfometri av CA1-spines; dosen var 400 mikrogram per kilogram daglig. Khavinson et al., 2021 To andre spine-modeller utfyller bildet: I en Aβ-synaptotoksisitetskultur økte EDR 200 ng/ml mushroom-spines med 71 prosent, KED med 20 prosent. Kraskovskaya et al., 2017 I YAC128-Huntington-modellen var spinetettheten redusert fra 8,4±0,7 til 5,5±0,4 per 10 mikrometer (−34 prosent); EDR 200 ng/ml løftet den til villtypenivå, uten statistisk signifikans. Khavinson et al., 2017
Kombinasjonen er opplysende: én strukturell måling ble bedre, én funksjonell ble ikke det. Flere spines betyr ikke automatisk sterkere synaptisk overføring. Omvendt utelukker en uendret LTP ikke en strukturell effekt. Den som ut fra tettheten alene trekker den slutningen at kognisjonen er bedre, hopper over nettopp det trinnet studien lar stå åpent.
Den in silico-analysen gir en hypotese, ikke en måling av genregulering. For undergruppene av spine-former er prosenttallene i teksten ikke gjennomgående konsistente; for vurderingen er den robuste samlede tettheten og det klare nullfunnet for LTP et bedre grunnlag.
I 2025 ble figurpanelene 5 og 8 i arbeidet rettet. De var opprinnelig identiske, men merket ulikt. Forfatterne oppgir at konklusjonene står uendret. Dette er en bildekorreksjon, ikke en tilbaketrekking av studien. Korreksjon 2025
I 2012 fant avkom av metioninbelastede mødre plattformen raskere på den andre treningsdagen hvis de hadde fått Pinealon gjennom moren: 137 sekunder mot 170 sekunder (p<0,05). Kontrollgruppen trengte 112 sekunder. I det femte læringsforsøket forsvant gruppeforskjellen. Arutjunyan og medarbeiderne ga Pinealon på fem dager før metioninbelastningen med 10 µg/kg i.p.; de undersøkte seks kull per gruppe og 23 unge dyr per gruppe i Morris-vannlabyrinten. Atferdstestene fant sted i en alder av 45 dager, og de isolerte lillehjernenevronene stammet fra 10 dager gamle avkom. Arutjunyan et al., 2012
Den andre delen av studien handler om oksidativt stress. Etter en ekstra H2O2-belastning lå de propidiumjodid-positive cellene på 7,0±0,9 prosent i stedet for 17,7±2,1 prosent, og DCF-fluorescensen som indikator på oksidativt stress på 108,6±4,1 i stedet for 158,7±3,8 (p<0,05 i begge tilfeller). Det basale DCF-signalet skilte seg derimot ikke vesentlig (54,2 mot 51,6). Det positive funnet gjelder reaksjonen på en ekstra påvirkning, ikke hvilenivået.
To begrensninger: For det første forble homocystein forhøyet i plasma. Pinealon endret i denne modellen ikke utløseren, men en del av konsekvensene. For det andre er svømmehastigheten en mulig konfunderende faktor for søketiden; en forskjell i svømmeatferd kan gi inntrykk av en læringsdefekt eller forsterke den. De tidlige gjennomkjøringene viser en fordel ved å finne plattformen, den femte viser den ikke lenger. Mønsteret taler for en raskere tidlig tilpasning, ikke for varig bedre læringsevne.
Et andre hypoksieksperiment utfyller dette funnet. I en modell med hypobar hypoksi viste Pinealon den sterkeste antihypoksiske effekten blant fire korte peptider. Forfatterne fører den mindre tilbake til en direkte hemming av ROS-økningen enn til stimulering av kroppens egne antioksidantsystemer og en mulig begrensning av NMDA-eksitotoksisitet. Kozina, 2008 Hos hunnrotter med metioninbelastning korrigerte Pinealon dessuten den forstyrrede døgnrytmen av norepinefrin i den mediale preoptiske hypothalamus. Korenevskii et al., 2014
Cellestudiene viser ikke et entydig antioksidantbilde: I én modell begrenset EDR ROS og nekrotisk celledød, i en annen økte det det intracellulære ROS-nivået, men senket andelen døde nevroner. Arbeidet fra 2011 undersøkte Pinealon i lillehjernens granulaceller, nøytrofile celler og PC12-celler under oksidativt stress. Det ble målt akkumulering av reaktive oksygenforbindelser, propidiumjodid som markør for nekrotisk celledød, tidsforløpet for ERK1/2-aktivering og cellecyklusfordelingen. Pinealon begrenset ROS og nekrotisk celledød konsentrasjonsavhengig. ERK1/2-aktiveringen kom forsinket. Cellecyklusendringene vedvarte ved konsentrasjoner der ROS- og celledødseffektene allerede var mettet. Khavinson et al., 2011
Den tidsmessige adskillelsen taler for minst to prosesser: Ved en uspesifikk stressrespons ville ROS-fall, celledødsbeskyttelse og ERK1/2-aktivering mettes samtidig; cellecykluseffekten fortsetter likevel å øke. Den beviser imidlertid ikke en DNA-mekanisme; den genomiske forklaringen er en avledning fra funnene, ikke en direkte målt målstruktur.
Det andre arbeidet fra 2008 setter spørsmålstegn ved bildet av et rent antioksidant. Pinealon, Vesugen, Vilon og Epitalon viste ingen direkte antioksidantaktivitet in vitro. De begrenset likevel lipidperoksidasjonen i humane lipoproteiner, antagelig ved å endre strukturen deres, og økte stabiliteten til røde blodceller mot osmotisk hemolyse. Samtidig steg det stasjonære intracellulære ROS-nivået, mens andelen døde celler i nevronpopulasjonen falt; Epitalon var unntaket. Kozina et al., 2008
Pinealon er ikke et klassisk antioksidant. Dataene taler for en modulering av stress- og overlevelsesveier; et forhøyet ROS-nivå kan i cellekultur være et tilpasningssignal. Det forklarer de motstridende ROS-funnene. Studien er bare tilgjengelig som abstrakt; konsentrasjoner og celleopprinnelse kan ikke kontrolleres ut fra den.
Tre uavhengige metoder støtter en direkte vekselvirkning mellom EDR og DNA: kjernelokalisering i HeLa-celler, fysisk binding til den store furen og en dockingmodell for serotoninsyntesen. En regulering av gener i den levende hjernen er dermed ikke bevist. Fedoreyeva og medarbeiderne merket EDR med FITC og fant fluorescensen også i cellekjernen i HeLa-celler. Umerkede peptider slukket fluorescensen fra oligonukleotider sekvens- og metyleringsavhengig; for Pinealon beskriver forfatterne en preferanse for CAG-holdige sekvenser. Fedoreyeva et al., 2011
Biofysikken fra 2019 går et skritt videre. Silanteva og medarbeiderne undersøkte EDR-DNA-vekselvirkningen med spektroskopi, NMR, viskosimetri og molekyldynamikk. Ifølge arbeidet trenger EDR delvis inn i den store furen i DNA og påvirker først og fremst atomene N7 og O6 i guanin. Magnesiumioner fremmer bindingen ved å skjerme de negativt ladede fosfatgruppene i DNA; denne effekten består også i saltløsning. Silanteva et al., 2019
Arbeidet kommer fra en uavhengig fysikergruppe ved Statsuniversitetet i St. Petersburg, ikke fra det gerontologiske nettverket. Det viser en fysisk binding, ikke en biologisk konsekvens. Om den finner sted i cellekjernen under fysiologiske forhold, og hvilke gener som er berørt, står åpent. En tredje bindingsstudie viste en sekvensspesifikk binding til FITC-merkede hvetehistoner. Fedoreyeva et al., 2013 I en in silico-sammenligning av 26 korte peptider hadde EDR dessuten den beste ICM-scoren på LAT1 (−45,32). Khavinson et al., 2023
En tredje byggestein handler om serotonin. I aldrende kulturer av hjernebarkceller stimulerte EDR og KED ekspresjonen av serotonin. Ved molekylær docking fant forfatterne en komplementær CCTGCC-sekvens i genet for 5-tryptofanhydroksylase, det sentrale enzymet i serotoninsyntesen. De tolker funnet som epigenetisk regulering av serotoninsyntesen og som et tegn på neuro- og geroprotektiv aktivitet. Khavinson et al., 2014
Cellekultur og docking forblir to nivåer: en økt serotoninekspresjon erstatter ikke en måling i det levende dyret. Mellom binding og effekt ligger opptak, fordeling, konsentrasjon på målstedet, kromatinbinding og transkripsjonsendring; ingen av disse trinnene er fullt ut målt for Pinealon i hjernen.
I hypoksi- og hypotermimodeller endrer Pinealon nevrotransmittere, cytokiner og caspase-3; funnene er positive, men blandede. Hos 18 måneder gamle rotter økte Pinealon og Cortexin de adrenerge mediatorene under akutt hypobar hypoksi; under mild hypotermi steg serotoninet i hjernebarken. Cortexin virket sterkere enn Pinealon på radikalprosesser og caspase-3. Mendzheritsky og medarbeiderne sammenlignet de to preparatene i en belastningsmodell, ikke i en hukommelsestest. Mendzheritsky et al., 2015 I metabolske modeller påvirket Pinealon ekspresjonen av Grin1, Grin2b og Grin2d hos diabetiske rotter; 100 ng/kg var gunstigst. Karantysh et al., 2020 Et konferansebidrag rapporterer lignende fordeler for SOD1, GPX4 og GSR. Fomenko et al., 2020
Et oppfølgingsarbeid undersøkte gamle rotter under akutt hypoksisk hypoksi. Pinealon ble knyttet til reduserte nevroinflammatoriske reaksjoner og til fremming av nevrogenesen; Cortexin senket den apoptotiske aktiviteten, men lot interleukin-6 være forhøyet. Forfatterne beskriver Pinealon-funnene som en tilnærming til et referansenivå. Mendzheritsky et al., 2014 Et tredje arbeid sammenlignet ung og gammel: Under hypoksi forbedret Pinealon læringsevnen i Morris-labyrinten hos unge og gamle rotter mer enn Cortexin, ledsaget av regionale endringer i caspase-3-aktiviteten i hjernebarken og hjernestammen. Mendzheritsky et al., 2013
Et fjerde eksperiment viser grensene. Før en carotisokklusjon forbedret Pinealon overlevelsesraten hos gamle rotter. Atferdsparameterne var blandede, og caspase-3-aktiviteten steg moderat, både hos sham-opererte dyr og i okklusjonsmodellen. Mendzheritsky et al., 2011 Caspase-3 er ikke en entydig beskyttelsesmarkør: Avhengig av region stiger eller faller aktiviteten; en enkeltverdi beviser ikke nevrobeskyttelse.
Samlet flytter Pinealon nevrotransmittere, cytokiner og apoptotiske markører. Effektstørrelser mangler i abstraktene, gruppestørrelser rapporteres ikke gjennomgående, og flere arbeider kommer fra samme gruppe. Det positive læringsfunnet hos gamle rotter rekker likevel ut over cellekulturen.
Fire humane rapporter mellom 2012 og 2016 undersøkte Pinealon-holdige preparater hos yrkessjåfører, ansatte i lokomotivbesetninger og eldre pasienter. De rapporterer gunstigere adaptasjons- og aldersparametere, men isolerer ikke EDR. Den største undersøkelsen omfattet 150 mannlige yrkessjåfører og 150 mannlige metallhåndverkere som sammenligningsgruppe. Hos sjåførene dominerte yrkesbetinget ustabile psykiske tilpasningsmønstre og grensetilstander. Bruken av bioregulerende peptider forbedret psykoemosjonelle indekser og stressresistens og senket risikoen for yrkesbetingede grensetilstander (p<0,001 til 0,05). Den beste effekten kom ved kombinert tilførsel av flere cytogener, særlig Pinealon pluss Vesugen. Bashkireva og Artamonova, 2012
Det andre større arbeidet undersøkte 110 personer i ulike aldersgrupper og sammenlignet flere geroprotektive metoder: tørre karbondioksidbad, hyperbar oksygenering, terapeutisk massasje og oligopeptidpreparater med Vesugen og Pinealon. Den sterkeste positive virkningen på biologiske aldersparametere hadde den kombinerte bruken av de to oligopeptidkompleksene. Massasje og oligopeptider var sikrest med hensyn til biokjemiske og immunologiske parametere; karbondioksidbadene og den hyperbare oksygeneringen hadde begrensninger og kontraindikasjoner. Myakotnykh et al., 2016
De to mindre rapportene utfyller bildet. Nazimko og medarbeiderne beskrev ansatte i lokomotivbesetninger som i to uker fikk et oralt kapselpreparat betegnet som Pinealon; det ble rapportert gunstigere parametere for biologisk alder og adaptive reaksjoner, uten opplysninger om gruppestørrelse, randomisering eller kontroll. Nazimko et al., 2012 Meshchaninov og medarbeiderne undersøkte personer i alderen 41 til 83 år med kronisk polymorbiditet og organisk hjernesyndrom i remisjon. De biologiske aldersparameterne var gunstigere, sterkere for Vesugen; samtidig viste det seg en prooksidativ aktivitet og færre CD34-positive blodceller. Abstraktet nevner 32 personer, men lister opp 18 menn og 12 kvinner. Meshchaninov et al., 2015
De fire arbeidene er humane observasjoner med begrenset beviskraft; ingen beskriver en placebokontrollert tilførsel av Pinealon alene. Effektstørrelser, randomisering og identiteten til materialet som ble gitt, er ikke gjennomgående dokumentert i abstraktene. CD34-nedgangen er et påfallende laboratoriefunn; ut fra et abstrakt begrunner den ikke en klinisk bekreftet benmargstoksisitet. Et primatfunn og et preprint utfyller bildet: Hos to rhesusaper forkortet Pinealon lærings- og reaksjonstiden; Kuznetsova et al., 2019 et preprint med fem mus per gruppe fant en ikke-signifikant trend mot bedre arbeidshukommelse. Marín-Jerez et al., 2026
ClinicalTrials.gov ga 25. oktober 2026 ingen passende registrert intervensjon for «Pinealon» og «EDR peptide». Søket etter «Glu-Asp-Arg» ga ett irrelevant treff om aminosyreblandinger. Et navnesøk er ikke bevis for at det ikke finnes human forskning; det viser likevel at en registrert kontrollert EDR-studie ikke kan finnes i dette datamaterialet.
Pinealon er tripeptidet Glu-Asp-Arg. Beslektede preparater skiller seg i sekvens, lengde eller opprinnelse; det avgjør hvilke studier som hører til stoffet. Allerede en annen aminosyre endrer ladning, bindingsatferd og stabilitet. Listen nedenfor ordner de viktigste avgrensningene:
For klassifiseringen teller sekvensen, ikke den felles omtalen. Arbeidene fra 2021 og 2024 undersøkte EDR, KED og AEDG hver for seg; det er et godt eksempel på hvordan beslektede peptider holdes rent atskilt. En lignende lengde innebærer ikke en felles virkning, og en felles omtale innebærer ikke at data kan overføres.
Pinealon-forskningen peker i en konsistent retning på tvers av modellene: Under eksperimentelt stress begrenser EDR celledød, fremmer dannelsen av nevronale utløpere, øker spinetettheten i en Alzheimer-musemodell og binder til DNA. Det funksjonelle humane nivået mangler. Formuleringen er bevisst positiv og samtidig presis: De prekliniske funnene er konsistente, men ikke bevis på effekt hos mennesker.
Tre punkter er viktige: En stor del av arbeidene kommer fra St. Petersburg-nettverket rundt Khavinson og Mendzheritsky; DNA-biofysikken fra 2019 kommer fra en uavhengig fysikergruppe. Uavhengige replikasjoner mangler. Gruppene er små, flere arbeider er bare tilgjengelige som abstrakt, og data om opptak, fordeling og eksponering i hjernen mangler.
Som forskningsmateriale tilbys Pinealon som et 10 mg-produkt i hetteglass. Studiepreparatene er ikke automatisk identiske med dette materialet; batch, renhet og formulering er egne størrelser. Opplysninger om lagring eller rekonstitusjon kan ikke utledes av studiene som er vurdert her. Til ren omregning av masse og volum står Pinealon-kalkulatoren til rådighet; en doseringsanvisning er ikke knyttet til den. Produktopplysninger og hetteglass beskriver materialet som tilbys.
Neste skritt ville være en uavhengig replikasjon med forhåndsdefinerte endepunkter, en dose-respons-kurve i humane nevroner og en kontrollert humanstudie med et funksjonelt endepunkt. Inntil da forblir Pinealon et preklinisk undersøkt peptid med et konkret morfologisk signal og et åpent klinisk spørsmål.
Studiene rapporterer mindre oksidativt stress i cellemodeller, flere neuritter i humane induserte nevroner, høyere spinetetthet i 5xFAD-modellen og gunstigere læringsverdier i hypoksimodeller. En funksjonell nytte hos mennesker er dermed ikke dokumentert.
Ikke i klassisk forstand. I én cellemodell begrenset EDR ROS og nekrotisk celledød; i en annen økte det det intracellulære ROS-nivået og senket samtidig andelen døde nevroner. Dataene taler for en modulering av stress- og overlevelsesveier, ikke for enkel innfanging av frie radikaler.
Ja, fire humane rapporter fra 2012 til 2016, blant annet 150 yrkessjåfører og 110 pasienter. Flere undersøkte kombinasjoner av Pinealon og Vesugen. En placebokontrollert studie av isolert EDR kan ikke finnes.
Nei. Funnene kommer fra humane celler i kultur og fra musemodeller. De viser en strukturell effekt på nevronale utløpere, ikke beskyttelse mot en human sykdom. For nevrobeskyttelse ville det kreves kontrollerte studier med funksjonelle endepunkter.
Produktsiden om Pinealon beskriver 10 mg-materialet som tilbys og hetteglassene. For den vitenskapelige vurderingen er originalarbeidene som er lenket nedenfor, avgjørende; produktsiden er ikke en studie.
Kun til forskningsformål. Ikke beregnet på menneskelig konsum. Vitenskapelig redaksjon: Dr. Sieglinde Klaus