Inkretin-trippelagonist (GLP-1R / GIPR / GCGR) mot GHRH-analog (GH / IGF-1-aksen): to fundamentalt forskjellige forskningsveier til vektreduksjon og bedre kroppssammensetning.
Retatrutide og Tesamorelin følger helt ulike tilnærminger. Retatrutide er en trippelagonist som injiseres én gang i uken og virker på reseptorene for GLP-1, GIP og glukagon, og oppnådde i fase 2-studien en gjennomsnittlig vektreduksjon på rundt 24,2 % etter 48 uker 1. Tesamorelin er en GHRH-analog som injiseres daglig og stimulerer kroppens egen pulsatile utskillelse av veksthormon, og senket i den godkjenningsrelevante studien det viscerale fettvevet med omtrent 15,2 % uten å påvirke det subkutane fettet vesentlig 4.
Kort sagt: I forskningen adresserer Retatrutide den globale vekt- og stoffskiftebelastningen, mens Tesamorelin retter seg mot det viscerale (buk)fettet og fettlever. Den kliniske modenheten skiller seg også tydelig: Tesamorelin har en omfattende fase 3-evidens med Falutz et al., mens Retatrutide som virkestoff fortsatt er i sen utvikling (TRIUMPH-programmet).
Syntetisk trippel-inkretinagonist; etterligner GLP-1, GIP og glukagon samtidig (appetitt, insulinsekresjon, energiforbruk).
GHRH-analog (tetradekapeptid-derivat); stimulerer hypofysen til pulsatil utskillelse av kroppens eget veksthormon.
GLP-1-reseptor, GIP-reseptor, glukagonreseptor (tre mål).
GHRH-reseptor på de somatotrope cellene i hypofysen (ett mål).
Vektreduksjon for hele kroppen, fedme, type 2-diabetes, fettlever (MASLD).
Selektiv nedbygging av visceralt bukfett og leverfett; HIV-assosiert lipodystrofi.
Retatrutide er ett enkelt syntetisk peptid med agonistaktivitet på tre reseptorer samtidig: GLP-1-reseptoren, GIP-reseptoren og glukagonreseptoren 1. GLP-1- og GIP-komponentene forsinker magetømmingen, demper appetitten og forbedrer den glukoseavhengige insulinsekresjonen. Glukagon-komponenten er det som skiller den ut: Den øker energiforbruket og lipolysen i prekliniske og kliniske modeller, noe som er med på å forklare den uttalte vekt- og leverfett-reduksjonen 3.
I forskningen beskrives Retatrutide derfor som en metabolsk bredt virkende kandidat som samtidig senker energiinntaket og øker energiavgivelsen.
Tesamorelin er en stabilisert analog av veksthormonfrigjørende hormon (GHRH). I stedet for å tilføre veksthormon, binder det seg til GHRH-reseptoren på de somatotrope cellene i hypofysen og stimulerer dem til å frigjøre kroppens eget veksthormon i sitt naturlige, pulsatile mønster 4. Det økte GH-nivået øker i sin tur IGF-1 og fremmer lipolysen, særlig i det stoffskifteaktive viscerale fettdepotet.
Retatrutide viste med rundt 24,2 % gjennomsnittlig vektnedgang etter 48 uker den sterkeste publiserte effekten på kroppens totalvekt, og er her det nærliggende studieobjektet [1](#ref-1).
Tesamorelin reduserer målrettet det viscerale depotet med stort sett bevart underhudsfett, dokumentert ved CT-baserte fase 3-data [4](#ref-4).
Begge senker leverfett tydelig: Retatrutide med svært store relative effekter i en fedmekohort [3](#ref-3), Tesamorelin med data om fibroseprogresjon i en HIV-NAFLD-populasjon [5](#ref-5). Valget avhenger av modellen.
Kun Tesamorelin virker via den pulsatile, kroppsegne veksthormonfrigjøringen og egner seg derfor for problemstillinger rundt den somatotrope aksen [4](#ref-4).
Med en plasmahalveringstid på rundt 6 dager tillater Retatrutide ukentlig administrering, mens Tesamorelin administreres daglig.
I studier ble Retatrutide gitt i doser fra 1 til 12 mg én gang i uken subkutant, muliggjort av den lange halveringstiden på rundt 6 dager 1. ble administrert med 2 mg , ettersom halveringstiden bare er noen minutter . Disse angivelsene er studieparametere, ikke en bruksanbefaling.
Retatrutide og Tesamorelin er ikke direkte konkurrenter, men verktøy for ulike forskningsspørsmål. Retatrutide er valget når maksimale globale vekt- og stoffskifteeffekter står i sentrum, for dens trippelreseptorvirkning leverte de største publiserte vekt- og leverfett-reduksjonene 13. Tesamorelin er overlegen når det gjelder selektiv nedbygging av visceralt buk- og leverfett via kroppens egen GH-akse, støttet av robust fase 3-evidens 45.
Den som trenger fullførte, langvarige data og en etablert sikkerhetsprofil, finner dette heller hos Tesamorelin. Den som utforsker det høyeste effektpotensialet for totalvekt, ser mot Retatrutide, men aksepterer da det tidligere utviklingsstadiet.
Overlegenheten er kontekstavhengig: Retatrutide ved global vektreduksjon og stoffskiftebredde, Tesamorelin ved selektiv nedbygging av visceralt fett og klinisk modenhet. En generell rangering ville ikke være vitenskapelig holdbar.
1 til 12 mg én gang i uken subkutant, med doseopptrapping.
2 mg én gang daglig subkutant.
Én gang i uken.
Én gang daglig.
Lang plasmahalveringstid på rundt 6 dager, noe som muliggjør ukentlig administrering.
Svært kort halveringstid (ca. 26 til 38 minutter); GH-effekten formidles via det pulsatile stimulet, ikke via hvor lenge peptidet blir værende.
Fase 2 fullført (fedme, diabetes, MASLD); fase 3-programmet TRIUMPH pågår, ingen godkjenning ennå.
Fase 3 fullført; godkjent i flere markeder mot HIV-assosiert lipodystrofi, langt sikkerhetsdatagrunnlag.
Overveiende gastrointestinal (kvalme, oppkast, diaré); doseavhengig økning i hjertefrekvens.
Leddsmerter, væskeretensjon, reaksjoner på injeksjonsstedet; mulige glukose-/IGF-1-endringer.
Lyofilisert pulver lagres kjølig; rekonstituert oppbevares kjølt og beskyttet mot lys.
Lyofilisert pulver lagres kjølig; rekonstituert oppbevares kjølt og brukes snart.
Bredt tilgjengelig som rent forskningsstoff; vanligvis rimeligere per mg, totalkostnad avhenger av høy dosering.
Tilgjengelig som forskningsstoff; mer krevende syntese, daglig administrering øker mengdebehovet.
Fordi stimulet forblir fysiologisk-pulsatilt og tilbakekoblingen via somatostatin er bevart, observerer studier en relativt selektiv nedbygging av buk- og leverfett med stort sett bevart underhudsfett 5.
Den sentrale forskjellen: Retatrutide virker utenfra direkte på flere stoffskiftereseptorer og reduserer kroppsvekten globalt. Tesamorelin virker indirekte via kroppens egen GH-akse og retter seg selektivt mot visceralt og hepatisk fett. En direkte head-to-head-sammenligning i samme populasjon finnes ikke i den publiserte litteraturen.
Evidensgrunnlaget viser ulike modenhetsgrader og endepunkter. Tesamorelin har robuste, langvarige data med en fase 3-studie med 412 deltakere, men fokuserer konsekvent på visceralt og hepatisk fett i en spesiell populasjon (HIV-lipodystrofi) 45. Retatrutide viser i flere fase 2-programmer usedvanlig store effekter på totalvekt, blodsukker og leverfett, men befinner seg fortsatt i sen klinisk utvikling uten fullførte fase 3-effektdata 123.
Alle data som er oppsummert her, stammer fra publiserte studier og er utelukkende ment som vitenskapelig informasjon. De utgjør ingen medisinsk rådgivning, diagnose eller behandlingsanbefaling. De nevnte doseringene er rene studieangivelser og ikke en bruksanbefaling. Kun til forskningsformål. Ikke ment for menneskelig konsum.
Bare i begrenset grad. Det finnes ingen head-to-head-studie i samme populasjon. Peptidene virker via ulike akser (inkretinsystemet vs GH/IGF-1) og ble undersøkt med ulike endepunkter (totalvekt vs selektivt visceralfett). Sammenligninger bygger derfor på separate studier.
