GHK-Cu

Virkningsmekanisme

GHK (glycyl-L-histidyl-L-lysin) binder kobber(II)-ioner med høy affinitet, og mesteparten av den rapporterte aktiviteten tilskrives dette kobberkomplekset. Ingen klassisk membranreseptor er identifisert; peptidet synes å virke gjennom transport av kobber inn i celler og bred modulering av gentranskripsjon. Genekspresjonsanalyser knytter GHK til endret ekspresjon av et stort antall humane gener, herunder mange som er involvert i vevsremodellering og reparasjon (Pickart & Margolina 2018). In vitro stimulerer GHK-Cu kollagensyntese i dermale fibroblastkulturer (Maquart et al. 1988) og fremmer dannelsen av glykosaminoglykaner og andre komponenter i den ekstracellulære matriksen. I fibroblastkulturer økte GHK-Cu også MMP-2-ekspresjonen og sekresjonen av vevsinhibitorene TIMP-1 og TIMP-2 (Siméon et al. 2000), noe som diskuteres som en mekanisme for sårremodellering i prekliniske modeller. Antioksidative og antiinflammatoriske effekter er i tillegg beskrevet i celle- og dyrestudier.

Evidensgrunnlag

Evidensgrunnlaget for GHK-Cu er overveiende preklinisk. De fleste publiserte data stammer fra in vitro-systemer, som fibroblastkulturer og genekspresjonsprofilering, og fra dyremodeller for sårheling. Data fra mennesker er begrenset til små topiske studier i kosmetisk sammenheng, typisk på ansiktshud, som ofte var industrinære, kortvarige og ikke utformet som registrerte kontrollerte legemiddelstudier. Det finnes ikke noe systematisk klinisk utviklingsprogram: Det er ikke publisert fase 1-, fase 2- eller fase 3-studier av systemisk administrasjon av GHK-Cu, og stoffet har ingen regulatorisk godkjenning som legemiddel. Systemisk farmakokinetikk hos mennesker er ikke pålitelig karakterisert: Det foreligger ingen publisert humanstudie av plasmahalveringstiden til GHK-Cu, og tallene som sirkulerer i sekundærlitteraturen, motsier hverandre. Følgelig er verken effekt eller sikkerhet hos mennesker fastslått, og funn fra celle- og dyremodeller kan ikke ekstrapoleres til mennesker. Det bør også bemerkes at en betydelig andel av oversiktslitteraturen om GHK-Cu stammer fra stoffets oppdager, som også markedsfører det kommersielt; uavhengig bekreftelse er tilsvarende sparsom. GHK-Cu forblir derfor et forskningsstoff.

Lagring og håndtering

For lyofiliserte peptider gjelder generelt godt dokumenterte håndteringsprinsipper: oppbevares kjølig, tørt og beskyttet mot lys. Etter rekonstituering oppbevares peptidløsninger i laboratoriepraksis vanligvis nedkjølt ved 2-8 °C og brukes innen få dager. Dette er generelle anvisninger for peptidhåndtering, ikke produktspesifikke stabilitetsdata for GHK-Cu.

Spørsmål om forskningsgrunnlaget

Hva undersøkes GHK-Cu for i forskning?

GHK-Cu undersøkes hovedsakelig i hud- og sårforskning, for eksempel med hensyn til kollagensyntese, remodellering av den ekstracellulære matriksen og genekspresjon i reparasjonsprosesser. Datagrunnlaget består i stor grad av cellekultur- og dyremodeller, supplert med små topiske studier i kosmetisk sammenheng. Det kan ikke trekkes konklusjoner om effekter hos mennesker på dette grunnlaget.

Hva er evidensgrunnlaget for GHK-Cu?

Evidensen er overveiende preklinisk: In vitro-data og dyremodeller dominerer, mens kontrollerte kliniske studier av systemisk administrasjon mangler. Det finnes verken et systematisk klinisk utviklingsprogram eller godkjenning som legemiddel. Effekt og sikkerhet hos mennesker er ikke fastslått.

Kilder

1. Pickart & Margolina, Int J Mol Sci 2018DOI: 10.3390/ijms19071987PMID: 29986520
2. Pickart et al., Oxid Med Cell Longev 2012DOI: 10.1155/2012/324832PMID: 22666519
3. Pickart et al., BioMed Res Int 2015DOI: 10.1155/2015/648108PMID: 26236730
4. Siméon et al., Life Sci 2000DOI: 10.1016/s0024-3205(00)00803-1PMID: 11045606
5. Maquart et al., FEBS Lett 1988DOI: 10.1016/0014-5793(88)80509-xPMID: 3169264
6. Pickart & Thaler, Nat New Biol 1973PMID: 4349963