Virkningsmekanisme
Ipamorelin binder reseptoren GHS-R, som også formidler ghrelins stimulering av veksthormonfrigjøring. Raun og medarbeidere viste i 1998 GH-frigjøring i primære hypofyseceller fra rotter og i rotte- og grisemodeller, med aktivitet sammenlignbar med GHRP-6. I grisemodellen økte ipamorelin ikke ACTH og kortisol signifikant over GHRH-nivået, i motsetning til GHRP-6 og GHRP-2. Ingen av de undersøkte sekretagogene påvirket FSH, LH, prolaktin eller TSH i dette opplegget. Dette beskriver modellspesifikk selektivitet og er ingen garanti for sikkerhet hos mennesker. Gobburu og medarbeidere undersøkte i 1999 friske menn etter intravenøs infusjon. De beskrev proporsjonal eksponering, en terminal halveringstid på omtrent to timer og én tidsavgrenset episode med GH-frigjøring.
Evidensgrunnlag
Kunnskapsgrunnlaget omfatter preklinisk farmakologi, en PK/PD-studie hos friske frivillige og to fase 2-studier ved postoperativ ileus etter tarmreseksjon, sponset av Helsinn. NCT00672074 omfattet 117 pasienter og ble publisert av Beck og medarbeidere i 2014. Studien var dobbeltblindet og placebokontrollert. Tiden til deltakerne tålte et standardisert fast måltid skilte seg ikke signifikant fra placebo, og sekundære effektanalyser viste heller ingen signifikante forskjeller. Utvalget var lite og omfattet pasienter med forskjellige underliggende tilstander. Den større randomiserte studien NCT01280344, HT-IPAM-202, omfattet 320 pasienter fra 2011 til 2014. Utviklingen ble avsluttet etterpå, og resultatene ble ikke lagt ut i registeret eller publisert i det gjennomgåtte materialet. Det største kontrollerte datasettet er derfor utilgjengelig for offentlig vurdering. Kildene dokumenterer ikke fase 3-resultater, langtidssikkerhet eller klinisk effekt i andre sammenhenger, og de fastslår ingen egenskaper ved et forskningsprodukt.
Spørsmål om forskningsgrunnlaget
- Hva har ipamorelin vært undersøkt for?
- Tidlige forsøk undersøkte GH-frigjøring i celler, rotter og griser og deretter kinetikk og GH-respons hos friske mennesker. Det kliniske programmet undersøkte stoffet ved postoperativ ileus etter tarmreseksjon. En målbar hormonrespons gir ikke alene dokumentasjon på klinisk nytte i denne eller andre tilstander.
- Hva er de viktigste begrensningene i dokumentasjonen?
- Den publiserte placebostudien med 117 pasienter viste ingen signifikant forskjell i det sentrale måltidsendepunktet. Resultatene fra den større studien med 320 pasienter er ikke offentlig publisert i det gjennomgåtte grunnlaget. Langtidsresultater og fase 3-dokumentasjon mangler dermed her, og funnene gir ingen klinisk dokumentasjon for forskningsmateriale.
Kilder
- Raun et al., Eur J Endocrinol 1998DOI: 10.1530/eje.0.1390552PMID: 9849822
- Gobburu et al., Pharm Res 1999DOI: 10.1023/a:1018955126402PMID: 10496658
- Beck et al., Int J Colorectal Dis 2014DOI: 10.1007/s00384-014-2030-8PMID: 25331030
- ClinicalTrials.gov NCT00672074 (fase 2, postoperativ ileus, 117 pasienter)
- ClinicalTrials.gov NCT01280344 (HT-IPAM-202, fase 2, 320 pasienter, resultater ikke publisert i registeret)
